DET SLAKTEDE GUDS LAM – KRISTNE LEDERE – POLITISKE LEDERE OG VI ALMINNELIGE DØDELIGE
Del 4
Vi har lagt bak oss et par år hvor politiske skandaler har etterfulgt hverandre. Er Mimir et unntak? Og hva med Menighetens ledere? «De søker alle sitt eget», sa Paulus i en annen sammenheng, når jeg tenkte over politikerne og skandalene. Hva skjer, har vi bedt for lite for dem?
Broderen som sendte meg spørsmål lurte på følgende: Hvordan vi skal se på tiden vi lever i og hva vi kan forvente oss fremover? Ja, hva forventer jeg fremover? I går fikk jeg et annet spørsmål: Hva er forskjellen på oppfylt og fullendt? Det var spørsmål jeg stilte meg selv da jeg bevegde meg fra et futuristisk til et preteristisk perspektiv. Dersom alt er oppfylt – hva nå? Herre, hva skal jeg forkynne?
Svaret var overraskende enkelt: Fortsett med å forkynne Kristus. Oppfylt betyr ikke det samme som fullendt. Den gamle pakts rike ble oppfylt og avsluttet. Mens løftene om den nye pakts rike ble oppfylt, men ikke fullendt da riket er evig og alltid voksende. Sann preterisme betyr ikke at ALT er avsluttet. Guds plan var å virke seg selv inn i mennesket som liv, 1.Mos.2:9. Derfor kom Jesus for at vi skulle ha liv, (gr. zoe = Guds liv) og liv i overflod, Joh.10:10. Vi skal se på en del interessante ting i Joh.1 inkludert en dypere forankring i det slaktede Guds lam.
GUDS LAM – OG RELIGIONEN SOM VENTER PÅ DE STORE MENN
Det var stor messiasforventning i Israel da Jesus kom inn i vår verden. Og i forkant lurte en del på om døperen Johannes var han som skulle komme. Er du Elia? Eller er du profeten Moses hadde snakket om? Johannes sa nei. Jeg er kun en røst. Det religiøse Israel ventet på Messias. Men de religiøse forventet på en stor statsmann som kunne ta i tu med de dominerende romerne. I religionen verdsettes menneskelig storhet og stolthet. Det handler om å ha et stort navn og berge en bra karriere. Og spasere i gatene og få anerkjennende blikk fra folket. Vi trenger noe stort og respektabelt som vi kan identifisere oss med. Så vi kan føle oss litt oppe. Men la oss se hva de fikk:
- Joh.1:29 Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!
De fikk ikke hva de forventet. De ble ikke møtt av en Messias som ble høyt ansett hos den religiøse eliten i Jerusalem. De fikk høre om et lite lam som snart skulle føres til slakt. Da det religiøse Israel kom til Johannes ved Jordan fikk de beskjed om å omvende seg og begrave sitt gamle liv.
SAMFUNNET MED HANS LIDELSER
Døperens budskap var at nå kommer Guds rike, Matt.3:2. Men for å være med videre må dere alle begraves. Dermed begravde han dem i Jordan. Et annet sted sa Jesus: Uten at dere blir som barn, kan dere ikke komme inn i Guds rike. De som skal være med videre må identifisere seg med Lammet som skal slaktes. Men hvem ønsker å bli slaktet? Paulus hadde en lovende karriere foran seg. Men så møtte han Jesus. Og da gikk karrieren som en kommende stor religiøs leder føyken. Han ble slaktet. Og siden ble han regnet som slaktefår. Se hva han skrev til romerne. «Vi drepes hele dagen og blir regnet som slaktefår,» Rom.8:36.
Paulus så seg ett med Jesus i hans død og hans oppstandelse, Gal.2:20. Paulus ba også om «at jeg kan kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død», Fil.3:10. Dette handler ikke om at en troende ser seg død og oppreist med Kristus objektivt. For meg virker det som om Paulus taler om en dypere erfaring av den korsfestede Kristus.
For omkring 28 år siden (1996) ble jeg satt på et nytt valg. Spørsmålet var om jeg villig til å følge Herren i hans død og oppstandelse og dermed villig til å bli slaktet. Jeg forsto ikke med det samme hva Herren mente, da jeg hadde sett meg som en ny skapning i 22 år. Dessuten så jeg meg ett med Jesus i hans død og oppstandelse fra midten av 70-tallet. Men etter hvert forsto jeg tegningen. Herren kalte meg til en dypere forståelse av hans vesen. Og dermed våge å tenke nytt om del perspektiver teologisk.
KOMFORTSONEN, JESUS OG APOSTLENE
Jeg tror det er veldig enkelt for en predikant å leve i komfortsonen. Vi holder våre prekener, og synger sangene vennene liker og får vår betaling. Etter møtet mottar vi responsen. «Det var en nydelig preken, broder.» «Å, for en velsignelse å høre deg. Frihetens budskap.» I tillegg får vi betaling for det. Og alt dette er vel og bra, men det er fort gjort å sovne i komfortsonen hvor målet blir applaus etter møtet. Men er det dette bildet vi ser når vi leser om Jesus, korsfestelsen og det som ventet apostlene ut gjennom Apostlenes gjerninger?
Nå kom Herren til kjernen: Er du villig til å slakte karrieren din? Er du villig å dø fra et kjødelig sinn som søker anseelse i den religiøse eliten? Vil du dø fra en virksomhet som blander evangeliet med eventyr – jødiske eventyr, Tit.1:14? Er du villig til å droppe alt inntil du sitter igjen med juvelen? Jesus alene, Matt.17:8 ?
Jeg sa ja, Herre. Jeg er villig til alt. Men jeg trenger samtidig visshet om at du vil sørge for meg og familien. Og hjelp til å foreta reisen skritt for skritt. Det ville koste skjorta når man blir boikottet. Dette var omkring 1996. Nå er det mange år siden og jeg kan bare si: «Herre – hvem skulle jeg gå til. Du har det evige livets ord.»
Hva er det Guds folk trenger i dag? En sterkere forankring i det slaktede lammet slik at vi ikke blir som de politiske hyklerne som røkter seg selv og preker for folkets applaus. Kristenheten trenger ledere som er hyrder. Ledere med en åpenbaring av Kristus som slakter alt kjød, stort og stolt. De som skal være ledere må bli hyrder som bøyer seg ned og betjener fårene. Og ikke som Paulus sa «de søker alle sitt eget».
Derfor broder – når du spør om hva jeg tror Herren vil gjøre i dag er svaret: Han vil slakte alt kjøtt i forsamlingene slik at den levende Jesus kan komme til syne. Det inkluderer tankebygninger som må slaktes. VIL DEN VIRKELIGE JESUS VÆRE SÅ VENNLIG Å REISE SEG? Dette betyr en usikker fremtid for et kjødelig tankesett, ledere, eldste og predikanter som tror at kristen tjeneste handler om kjødelige posisjoner, ære og makt. Menighetene trenger ledere som bøyer seg ned og tjener – ikke ledere som dominerer ut fra egoet. HERRE – HJELP OSS! HERRE HJELP DET NORGE FOLK – POLITIKERE OG KRISTENHETEN.