Da jeg var dispensasjonalist ble jeg opplært i at alle profetier måtte forstås «bokstavelig». Derfor hevdet en av mine lærere at Esek.43-45 hvor det tales om dyreofringene i «messiastemplet», måtte tas bokstavelig. Kompendiene fra SBI ble i 1983 publisert på Filadelfiaforlaget i boken «Det som heretter skal skje» av Willy Høyås. Derfor, når jeg leste Jesu endetidstale, så jeg at alle fire evangelister, Matteus, Markus, Lukas og Johannes hadde med hva som skulle skje, med kollaps av «solen, månen og stjernene». Johannes har i Åp.6 mye av det samme som Matt.24, Mark.13 og Luk.21.
• Matt 24:29 Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes.
Som tradisjonell frivenn/pinse trodde jeg at dette skulle oppfylles bokstavelig og fysisk. Jeg var på den tiden ikke oppmerksom på hvor stor plass metaforer og bildespråk har i Bibelen. I boken «himmelens krefter rokkes» har jeg tatt med eksemplene fra 1.Mosebok, Salmene, profetene, Jesus og apostlene. Og vitnesbyrdet er enstemmig. Det brukes om nasjoners og menneskers/kongers fall hele tiden. Det sies tvertimot at det fysiske universet alltid skal bestå, inkludert solen, månen og stjernene, Salme 148. Derfor må vi hele tiden se på konteksten.
Jeg tror Jesus i Matt.24:29 taler om jødedommens kollaps som metafor. Jeg vil gi deg et par grunner. For det første begynner alle versjonene av Jesu endetidstale om templets fall, Matt.24:1-3. Men dette forklarte jeg tidligere med at Jesus talte om vår tid fra v.3 og ut kapitlet. I alle kapitler fra Matt.21-24:1-2 tales det om jødedommens fall på grunn av at de brøt pakten og drepte alle sendebudene han sendte. Begynte Jesus plutselig på et helt nytt tema?
En annen årsak er denne. Jødedommens/Israels start begynte med en familie. Da fikk en av sønnene til Jakob, Josef, en drøm. Faren var som solen, hans mor var som månen og de elleve stjernene Jakobs sønner, 1.Mos.37:9-10. Himmellegemer er satt til å lyse på jorden, 1.Mos.1:14-18. I Josefs drøm brukes himmellegemer som metaforer. Israel, som vokste frem av denne familien, hadde som kall å lyse på jorden og bringe midlertidig innsikt til menneskeheten. Vi vet hva som skjedde.
Derfor ender GT med at alt skal gå opp i røyk. Dagen kommer sa Malaki, brennende som en ovn, og det skulle ikke levnes rot eller grein, Matt.4:1. Dommen over det levittiske lederskapet er temaet i Malaki. Men håpet var ikke over for Israel. Rettferdighetens sol skulle gå opp med legedom, Matt.4:2. En bokstavelig sol? Nei, det er brukt som metafor for Jesus Messias. Fra år 30 til år 70 ble de gamle lysene slukket fordi en sterkere sol kom inn. Da Jesu ansikt skinte som solen, forsvant Moses og profetene, Matt.17:1-8. Temaet i de forskjellige versjonene av Jesu endetidstale er enden på Herodes templet som var hjertet i jødedommen. Det skulle ikke levnes stein på stein. Hvorfor er da ikke Matt.24:29 oppfyllelsen av Matt.24:1-2 når de samme metaforer brukes på nasjoners fall gjennom hekle Bibelen? Nå dreier alt seg om JESUS, DET SANNE LYS- SOM OPPLYSER HVERT MENNESKE.
Noen anklager oss for åndeliggjøring? Da anklager du de som skrev Bibelen for det samme. For slike metaforer brukes gang på gang i Skriften, om Babylons fall, og fallet til Babylons konge og på troende posisjon i det himmelske og om Israels fall i GT. (Bevisene er tatt med i boken nr.7 i serien over Matt.24, «Himmelens krefter rokkes», www.finnpublishing.no