Les om dispensasjonalismen fra A til Å.
(Tidligere publisert i Misjonsblad for Israel, nr.2, 2002)
Av Professor dr.theol. Oskar Skarsaune
Staten Israels opprettelse
Hvordan ser så dispensasjonalismen på staten Israel og dens opprettelse i 1948?
Enkelt sagt sa de fleste dispensasjonalister et forsiktig ja til jødisk innvandring. Men de visste til å begynne med ikke hva de skulle mene om opprettelsen av staten Israel. Og grunnen til det ligger åpent i systemet: Gud har i hele kirkens tid nullstilt sin frelsesplan for Israel, og oppfyller i hele denne tid ingen konkrete profetier som gjelder Israel. Det vil han først gjøre etter opprykkelsen, i den 70. åruken, som innledes med den kristne menighets opprykkelse.
I klartekst: Kristne mennesker vil ikke komme til å oppleve de dramatiske begivenheter da Gud oppfyller frelsesløftene for Israel, for da er de kristne allerede i himmelen! Men nå forutsetter jo den siste årukens begivenheter at jødene allerede befinner seg i landet sitt – altså kan innvandringen til Israel forstås som at «scenen blir gjort klar» for den siste akt i dramaet om Israel. Men mer enn dette kan man ikke si, man kan ikke tale om profetiers oppfyllelse for Israel i det som ennå er kirkens tidsalder. Og da staten Israel ble opprettet i 1948, fant mange dispensasjonalister at jødene var begynt å gjøre litt mer enn å bare innrede scenen. Altså gjorde de i meste laget. Man kunne si at de var begynt å foregripe tusenårsriket utilbørlig.
Dette må ha vært følt som en smertelig konklusjon. Mens andre evangelikale kristne med frimodighet og entusiasme var begynt å tale om profetienes oppfyllelse i tråd med eldre endetidslære, måtte dispensasjonalistene forholde seg kritisk til de i og for seg gledelige ting som skjedde i Israel. De hadde ingen teologi til å tolke disse hendelsene positivt med, ikke så lenge de ville fastholde det skarpe skillet mellom kirkens tidsalder som en «profetiløs» epoke, og Israels nye profetiske epoke etter opprykkelsen.
Hal Lindsey og «Når tiden slutter»
Da er det at den dispensasjonalistiske forfatteren Hal Lindsey omsider (i 1970) gjør en viktig nytolkning av det dispensasjonalistiske skjema. En nytolkning som gir han anledning til å si noe allikevel, ut fra profetiene, om tiden før opprykkelsen, den tid vi nå er i. Dette gjør han i The Late Great Planet Earth, gitt ut på norsk av Nomi Forlag under tittelen «Når tiden slutter». Han sier at den siste tiden før opprykkelsen og den 70. åruke, er en «nedtellingsperiode» som profetene faktisk talte tydelig om, og også Det nye testamente. Hos Jesus betyr for eksempel uttrykket «denne slekt» eller «denne generasjon» (Mat 24,34)- som ikke skal forgå før alt er skjedd – de mennesker som lever når nedtellingen begynner. Den begynte i 1948, og den vil derfor ikke vare mer enn en generasjon, sa Lindsey. Lindsey mener at det betyr ca 40 år i bibelsk språkbruk. Og selve startskuddet for nedtellingsperioden var Israels opprettelse i 1948.
Her forlater Lindsey den klassiske dispensasjonalistiske posisjon, og slutter seg til dem som ser statens opprettelse som en klar profeti-oppfyllelse. Ja, mer enn det: Han leser profeten Daniel og Åpenbaringen slik at de sier en hel del om kriger og politiske begivenheter i Midtøsten før den 70.åruke, mens vi ennå lever før bortrykkelsen. Han tegner til og med kart over troppebevegelsene som man etter hans mening kan slutte seg til ut fra profetiene.
På ledende dispensasjonalistisk hold ble alt dette sterkt mislikt, og man distanserte seg fra Lindsey på teologisk grunnlag. I de senere år har han også falt i miskreditt hos andre, som klart ser at hans ganske detaljerte forutsigelser om hva som skal skje i Midtøsten ikke holder mål overfor det kriterium han selv henviser til: «Når en profet taler i Herrens navn, og det han sier, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det ikke et ord fra Herren» (5.Mos 18,22). Og nå har vi kommet så langt i tid, at det vil det være mulig å si at det ikke skjedde slik Hal Lindsey forutsa i sin bok.
Jeg mener både Lindsey og den mer klassiske dispensasjonalismen lider av samme grunnfeil: Man konstruerer ut fra svært ulike bibeltekster i ulike deler av Bibelen et skjema som etter hvert overtar styringen i tolkningen av enkelttekstene. Og dette helhetssynet bryter på avgjørende punkter med helt sentrale åpenbaringssannheter, særlig i det som angår forholdet mellom Israel og folkene, og Guds frelsesplan for det jødiske folk og hedningene. Denne planen er i Kristus én, og det er der vi må beholde vårt fokus.
(Slutning: Alle fem innlegg var én artikkel i Misjonsblad for Israel, nr.2, 2002)
Kort kommentar fra meg:
Når jeg har lest gjennom Skarsaunets artikkel erkjenner jeg at denne læren ligger i bunnen i pinsebevegelsens/fries forståelse av endetiden. Men det er en light versjon og mange vet ikke at læren kommer fra «Brethren» sammenheng og de fleste har aldri hørt at de er «dispensasjonalister». De fleste vet heller ikke at det er tale om to frelsesveier og to evangelier. Men broder Ivar Helmersen, har ingen light-versjon, for han vet at det må settes vanntette skott mellom Israel og Menigheten for at systemet skal holde. Derfor tror ikke Ivar at Jesus oppfylte profetier til Israel da de ble etablert i 1948, slik jeg har oppfattet ham. Det kommer av at profetiene om Israel i den strenge dispensasjonalismen ikke skal oppfylles før Herren har rykket menigheten opp til himmelen. Derfor mener de «ekte» dispensasjonalister at Menigheten i NT ikke har noe med profetiene i GT å gjøre. Og derfor har jeg lagt inn så mange innlegg som viser det motsatte – at alt apostlene forkynte er oppfyllelsen av løftene Herren ga til Israel i GT. NT med Menigheten og Jesu frelse er ikke en parentes med nye løfter i NT – DET ER SELVE OPPFYLLELSEN AV GTs LØFTER TIL ISRAEL. (For de første kristne var jøder og dannet Rest-Israel). Og vi hedninger som i utgangspunktet var utenfor alt, Ef.2:11-12, ble invitert inn i selskapet da gjerdets skillevegg ble revet ned. DERFOR ER DET IKKE TO FOLK OG TO FRELSESVEIER.