Les om dispensasjonalismen fra A til Å.
(Tidligere publisert i Misjonsblad for Israel, nr.2, 2002)
Av Professor dr.theol. Oskar Skarsaune
Evangeliet og det jødiske folk
Den offisielle posisjon er at jødemisjon er en kristenplikt, og at de jøder som vinnes gjennom misjonen, innlemmes i kirken og blir frelst gjennom kirkens husholdning. De blir dermed frelst på nøyaktig samme måte som hedningene som blir frelst ved kirkens evangelieforkynnelse. De får altså del i den åndelige frelse som er for kirken. De andre jødene frelses i tusenårsriket og får del i dets jordiske velsignelser. Dette er den andre frelseshusholdningen – for Israel. Men det sier seg nærmest selv at dette at enkeltjøder kan forkynnes for og dermed bli innlemmet i kirken, ikke er noen nødvendig konklusjon ut fra dispensasjonalismens grunnleggende tanke. Man kunne like gjerne slutte omvendt: At jødemisjon fra kirkens side betyr å blande to frelseshusholdninger, og at man skal overlate jødene til Guds plan for dem. Kirken kan så og si gå ut over sitt mandat om den forkynner evangeliet for jøder.
Denne tvetydigheten i det dispensasjonalistiske skjema, antar jeg er noe av forklaringen på den litt uklare holdning til Israelsmisjon som jeg mener å ha møtt blant noen norske pinsevenner. Det kan virke som de deler det dispensasjonalistiske prinsipp, om å ikke blande kirkens og jødenes frelseshusholdninger.
Den som derimot ikke har vært det minste uklar i så måte, er Karmelinstituttets stifter og leder gjennom mange år, Per Faye-Hansen. Jeg tror Faye-Hansen var den mest konsekvente dispensasjonalist på dette punkt i etterkrigstidens norske teologi. På noen punkter var han vel mer konsekvent enn retningens amerikanske talsmenn noen gang har vært. Når han avviste at ikke-jødiske kristne skulle evangelisere blant jødene, og at de heller skulle overlate jødene til Guds plan for dem, var dette dispensjonalistisk begrunnet. Når han omtalte den kristne kirkes tid som en «parentes» i Guds frelseshusholdning for lsrael, var det også klassisk dispensasjonalisme.
Men når han i tillegg hevdet at misjonsbefalingen i Matteus 28 om å drive folkeslagsmisjon ikke var gitt til kirken og ikke handlet om kirkens misjon, men var gitt til jødene og gjaldt deres misjon blant folkeslagene i Tusenårsriket, da kan det kanskje kalles super-dispensasjonalisme.
I strid med sentrale bibeltekster
Leseren vil ha skjønt at jeg ikke er dispensasjonalist selv. Jeg synes denne læren på mange måter er fascinerende, og som bibeltolkere betraktet, mener jeg Darby og hans etterfølgere ofte gjør gode og riktige observasjoner i bibeltekstene. Men de trekker en del gale konklusjoner av dem. Selve grunnsynet, at kirken ikke har noe med de gammeltestamentlige frelsesløfter å gjøre, og heller ikke med endetidens trengsler eller med Tusenårsrikets velsignelser, og motsatt; at jødene ikke har noe med kirkens åndelige velsignelser å gjøre, mener jeg er en oppfatning som ikke bare strider mot, men frontkolliderer med en rekke nytestamentlige sentrale utsagn.
La meg kort nevne to av dem. Den første er den sentrale tekst i Romerbrevet 11. Paulus omtaler der jødene gjennom bildet av et tre. Og han sier at det som nå skjer, det er at en del av grenene på dette treet, nemlig de jødene som ikke tror på Jesus, hugges av. I deres sted blir det podet inn fremmede grener som opprinnelig er vokst på helt andre trær. Dette må sikte til de kristne fra folkeslagene. Dersom dispensasjonalismen er riktig, burde Paulus brukt et annet bilde, nemlig at treet som representerer Israel settes på en slags «vekstpause». Og så planter Gud et helt nytt tre ved siden av, kirkens tre, som han har en annen plan for. Noe slikt burde Paulus etter mitt skjønn ha sagt i Romerbrevet 11 dersom dispensasjonalismen er riktig.
En annen sentral tekst er Efeserbrevet 2,12-17: «Husk da at dere 
de hedningekristne) en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden».
Sånn var det før Kristus! Og da må det Paulus sier i fortsettelsen bety at dette er annerledes etter Kristus, i Kristus. Og Paulus fortsetter akkurat slik: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte, og for dem som var nær».
Altså blir hedninger og jøder ett i Kristus. Vi får del i det samme borgerskap, de samme løfter, den samme pakt.