(Tidligere publisert i Misjonsblad for Israel, nr.2, 2002)
Har Gud to folk – ett jordisk og ett åndelig? Hva med opprykkelsen og tusenårsriket? Les om dispensasjonalismen fra A til Å.
Av Professor dr.theol. Oskar Skarsaune
Enkelt system – høye kostnader
Men enkelheten i systemet har sine store kostnader, etter mitt skjønn. Mellom kirken og Det gamle testamente blir det nærmest et ikke-forhold. Det gamle testamentets profetier ble nullstilt da jødene forkastet Jesus. Om kirken og kirkens tid sa profetene ingenting, for denne «parentes» i Israels frelseshistorie var ikke åpenbaret for dem. Synene i Johannes Åpenbaring gjelder i det store og hele den siste 70. åruke med trengsler for det jødiske folk, de har dermed liten relevans for kirken, for den er opprykket før trengslene begynner. De oldkirkelige fedre, sier en dispensjonalistisk forfatter, «levde selv i en trengselstid i det romerske riket, så man kan forstå at de – feilaktig – trodde at de syner Johannes beskrev gjaldt dem og deres situasjon. Men vi vet bedre, vi vet at de trengsler og redsler Johannes beskriver overhodet ikke vil berøre kirken, men bare dem som er tilbake etter den store opprykkelsen som markerer slutten på kirkens frelseshusholdning i denne verden».
Jeg har ikke lest Darby i sammenheng, men jeg har lest en god del lange utdrag fra bøkene hans. Da får jeg en sterk følelse av at Darby må ha ment at om man sammenligner kirken og jødene, har kirken så å si fått «den bedre del». Det er en glede og intensitet i Darbys beskrivelser av kirkens åndelige velsignelser, som kan virke betagende. Og ett sted sier han at det ville være fatalt å trekke den frelse kirken skal få del i, «ned» på det jordiske nivå der Gud handler med Israel. Den som tilskriver kirken den samme «jordiske» frelse og velsignelse som Israel, han ikke bare blander ting sammen, han «reduserer kirken ned på disse (velsignelsenes) nivå, og verdien og kraften av de åndelige velsignelser i himmelen hos Kristus går tapt, og den plass kirken (i himmelen) har som Hans legeme, ett med ham, fornektes» (Crutchfield, 181). Det er som om Darby rangerer mellom det jordiske og åndelige, med det åndelige som en overordnet og større verdi enn det jordiske. Til en viss forskjell fra – har jeg inntrykk av – de senere dispensasjonalister som kanskje tenker noe motsatt.
Dispensasjonalismen står for meg som ett av flere eksempler på hva som skjer når man av Skriften vil utvinne et enkelt og logisk system. På et visst stadium i bibeltolkningen er det systemet som overtar føringen og bestemmer tolkningen av de enkelte skriftsteder i stedet for motsatt. Og denne tolkningen kan til tider bli svært tvungen og anstrengt, og svarer på ingen måte til det som var idealet i utgangspunktet: Å la Skriften selv tale fritt og ubundet av tunge, gamle tolkningstradisjoner.
The Scofield Reference Bible
Jeg tror dispensasjonalismen selv har blitt en slik tradisjon. Likevel insisterer de fleste forfattere som forfekter dispensasjonalisme, ikke minst i norsk sammenheng, på at de har kommet frem til sine synspunkter helt på egen hånd, gjennom eget bibelstudium. Denne overbevisningen om å ha sin basis i eget, uavhengig bibelstudium, har nok delvis sin forklaring i at den boken som fremfor noen har fungert som formidlingskanal for dispensasjonalismens lære nettopp er en bibelutgave, The Scofield Reference Bible.
l tillegg til den engelske bibeltekst fra King James-versjonen, inneholder denne studiebibelen dels referanser som veileder leseren i å følge et begrep eller terna «på langs» i Bibelen, dels utførlige fotnoter til viktige tekster og begreper. Ved å slå etter i referansene og lese fotnotene, vil man tilegne seg en dispensasjonalistisk tolkning av Bibelen, og samtidig være overbevist om at man selv har sett dette i Skriften.
Cyrus lngerson Scofield som utga denne Bibelutgaven første gang i 1909, presenterer den på en paradoksal måte. Det er tydelig at Scofield i sitt forord – som har merknaden «Må leses!» – forutsetter at bibelleseren nok ikke er tilstrekkelig hjulpet med en «naken» bibel uten Scofields referanser og fotnoter. Med en slik «naken» bibel er det slett ikke gitt at leseren kommer til de riktige konklusjonene. Men, kan man spørre, hvor mye stoler han da egentlig på at systemet er begrunnet i den umiddelbare og klare mening i Bibelen?
I Scofields forord er det ikke vanskelig å få øye på en litt annen tankemodell, og den møter man også i annen dispensasjonalistisk litteratur: I virkeligheten er det profetiske ord i Skriften bare tilgjengelig og tolkbart for den eller dem som får en særskilt Åndens opplysning. I løpet av de siste femti år, sier Scofield, har flere åndelige menn fått nytt lys over bibelordet, og det er summen av deres innsikt Scofield anretter på en oversiktlig og bekvem måte for bibelleseren. Det Scofield gjør her, er helt klart å peke på den reelle autoritet som står bak hans tolkning: Menn som har Åndens lys over Ordet på en måte som ikke alle – kanskje heller ikke han selv – har.
Jeg vil til slutt ta opp to spørsmål. Hvordan ser dispensasjonalismen på evangelieforkynnelse for jøder, i lys av det vi nå har sagt? Og hvordan ser de på staten Israel og dens opprettelse i 1948? (forts)