Vi så i forrige innlegg at navnene på de tre barna til Gomer og Hosea illustrerer Herrens reaksjon mot Israel på grunn av avgudsdyrkelse.
Jisreel: Betyr Herren sprer/sår – de skulle bli spredd blant folkene
Lo-Ruhama: De skulle ikke lenger få miskunn
Lo-Ammi: De skulle ikke være hans folk
Dette resulterte i skilsmisse illustrert ved at Hosea sendte Gomer bort. Men Hos.1:10-11 og Hos.2:1 er også en profeti om gjenopprettelse av Israel. Og Israel skulle ikke lenger si «min Baal» til avguder, men Herren skulle igjen ta dem til ekte, Hos.2. De skulle samles under en høvding – det er Messias. Og de skulle ikke hete Lo-Ruhama, men Ruhama. Det betyr «de skal igjen få miskunn og det skulle ikke lenger hete Lo-Ammi, men Ammi, det vil si de skal igjen bli Guds folk. Alle disse løfter var knyttet til Messias sitt komme.
Det er flere oppfatninger omkring løftene Israel fikk. Noen tror at dette ble oppfylt nasjonalt i 1948. Andre, ikke minst en del teologer, tror at Gud satte en stor strek over løftene og at nå gjelder kun NT. Mens jeg og en del med meg tror at løftene i GT oppfylles «i Kristus» og at oppstandelsen løfter alt inn i vår himmelske Far, Joh.14:20. Hva sier GT og NT om det?
Spørsmålet er dermed om Messias skulle gjenopprette dem nasjonalt som i 1948, eller om de skulle få del i hans oppstandelse og bli gjenopprettet til livet i Gud. For at dette skal bli riktig må vi la både GT og NTs apostler tale og ikke påtvinge fortolkningen/forståelsen våre egne meninger. La oss se på navnene til de to siste først. Peter og Paulus gir oss innsikt omkring Ruhama og Ammi.
PETER OM RUHAMA OG AMMI
Peter var apostel for de omskårne og skrev til de som var spredd i diasporaen, 1.Pet.1:1. Minner igjen om de to som ble kalt – Lo-Ammi = ikke mitt folk og Lo-Ruhama = de som ikke fikk miskunn. Disse skulle igjen kalles «mitt folk» og «de som har fått miskunn». Merk dere hva Peter skriver:
- 1.Pet.2:10 dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.
Som du ser anvender Peter løftene om gjenopprettelse på de jødene han skriver til. Dette er ikke ufrelste nasjonale jøder som i dag forkaster Messias. Det vet vi av følgende:
- De var gjenfødt ved Jesu oppstandelse fra de døde, 1.Pet.1:3
- De hadde erfart evangeliet, 1.Pet.10-12
- De var gjenfødt av sannhets ord, 1.Pet.1:23
- De var bygget på hjørnesteinen Kristus, 1.Pet.2:4-8
Konklusjonen blir derfor at løftene ved Hosea om gjenopprettelse oppfylles «i Kristus» – det vil si at det Jesus-troende Israel erfarer løftene.
PAULUS OG LØFTENE VED HOSEA
Paulus siterer også løftene ved Hosea og han inkluderer også hedninger.
- Rom.9:24-26 Til å være slike kar har han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger. 25 Slik sier han det også hos Hosea: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede. 26 Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk! – der skal de bli kalt den levende Guds barn.
Merk deg at Paulus anvender dette på den troende rest av Israel: - Rom.9:27 Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst.
Tidligere i Rom.9 spør Paulus om løftene til Israel slo feil, og svarer resolutt: Nei, langt derifra, Rom.9:6. For ikke alle som er av Israel er virkelig Israel. Det vil si at inni Israel som folk var det en troende rest. Og de fikk del i Israels Messias og Guds frelse.
Men hva med «så skal hele Israel bli frelst» i Rom.11:26? Det greske ordet for «så» betyr ikke deretter, men slik, således eller på denne måte. Det henviser til versene foran. Der vil vi se at dersom de ikke holder fast ved sin vantro, vil Herren pode dem inn i Oljetreet. Vi hedninger ble ved tro podet inn i treet. Vi ble ikke podet inn i Israel som nasjon, men fikk del med det troende Israel i Kristus. Uttrykket «fylden av hedningene er kommet inn» må også studeres nøye. Men uansett hvordan det skal tolkes, så kan ikke «så skal hele Israel bli frelst » tale imot det Paulus nettopp har skrevet i Rom.9:27. (forts.)