SJELENS REISE OPPOVER (13)
BETYDNINGEN AV HERRENS NAVN
(kontra alle andre navn vi har dratt inn)
Verset vi skal se på i dag er mer radikalt enn du tenker ved første øyekast. Vi se litt på betydningen av «Herrens navn». Dette er så viktig og det er vanskelig å være radikal nok i vår oppfatning, slik jeg ser det. Hvordan står Herrens navn i forhold til andre navn? Og hva vil det si at hans navn er stemplet på alle sider av hans verk? Men la oss først se på verset.
• Sal 122:4 Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn.
DIT DRAR STAMMENE OPP
Mye av budskapet i alle disse betraktninger er summert opp i dette verset. Israels barn besto av 12 stammer og mange slekter og familier. Hvordan kunne de uttrykke enheten som Guds folk når de var bosatt på forskjellige områder i landet? Og hva når alle stammene hadde forskjellige navn? Da de befant seg ute i områdene i Israel var det 12-13 navn som var fremtredende etter navnet på stammene. Josefs stamme ble delt i to, Efraim og Manasse, mens Levi stamme skulle bo i 48 byer blant alle stammene.
I den nye pakt handler det aldri om å reise til Jerusalem for å feire. For «den forstandige går livets vei oppover» i Ånden. Nå handler det om å reise i ånden inn i det himmelske Jerusalem, Heb.12:22-24
• Hebr 12:22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader,
Om vi leser videre ser vi at det kun dreier seg om ett navn i det himmelske Jerusalem.
• Hebr 12:24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.
De 12 stammene ble mer bevisst «Israel» ettersom de steg opp. De oppdaget hverandre og Israels Guds navn. De ble oppmerksom på alle de andre stammene, samtidig som de så enheten i Israel. Om du ser nøye på verset er det en bevegelse fra 12 navn, så Israel og til slutt det ene, Herrens navn. Når vi ser dette må vi ikke glemme Jesu yppersteprestelige bønn. Først sier Jesus at han hadde åpenbart Guds navn for disiplene:
• Joh 17:6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord.
Deretter tilføyer han at de må bevares i navnet og at enheten springer ut fra navnet:
• Joh 17:11 Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.
Dette er radikalt og utfordrende for alle navnene på kirkesamfunnene. Mer om det etterhvert. Og hva med alle menighetsnavnene vi har satt på alle gudshusene? Er de satt opp for å danne et skille fra andre kristne på stedet?
Det er i hvert fall ikke for å demonstrere enhet. Kan det ødelegge enheten blant kristne når vi fremhever forskjellige menighetsnavn for sterkt?
Det er i det hele tatt et dårlig vitnesbyrd når vi som kristne ikke er bosatt i det navnet Herren har gitt oss. Har vi behov for en ny forståelse? «Den forstandige går livets vei oppover.» Først når vi løftes ut av kjøttet kan vi være et vitnesbyrd om hva Herren gjør blant oss. Uten enhet finnes det intet vitnesbyrd. Men det kan ikke være en enhet bygget på kjød. Den må være bygget på Herrens navn. «Herren er én» sier Bibelen. For å bringe fram den enhet som allerede ligger i Ånden må vi dømme alt som frustrerer sann enhet. Og noen ganger droppe alle navn som frustrerer.
FOR Å PRISE HERRENS NAVN
for å prise Herrens navn…
Merk den lille setningen «for å prise Herrens navn». I Bibelen er navn veldig viktig for de demonstrerer identitet. Vi skulle derfor ikke undervurdere slike små setninger. I Salme 122:4 brukes det på hebraisk navnet «Jehova» på Herren. Det er en vanlig oppfatning at jødene vegret seg med å bruke dette navnet da det ble sett på som særdeles hellig. Det var enklere for dem å bruke «Elohim» eller «Adonai».
Men hvordan skal vi oppfatte Jehova i lys av NT? Tilsvarer Jesu-navnet i NT Jehova i GT? Ved å se hvordan Jehova i GT anvendes i NT kan vi få en formening. Det finnes noen vers i GT som siteres i NT. Her er ett:
• Jes 8:13-14 Herren, (Jehova) hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel. 14 Han skal bli til en helligdom og til en snublestein og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.
Her sies det at Jehova skal bli «en snublestein og anstøtsklippe for Israel». Dette verset med Herren Jehova som «snublestein» siteres i NT på Jesus av Paulus.
• Rom 9:33 som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
I den nye pakt i er det ett navn som er fremtredende og helt unikt. Peter nevner også profetiene om «steinen» fra Jesaja og knytter dem til navnet Jesus:
• Apg 4:11-12 Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. 12 Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
Merk at det er intet navn under himmelen gitt som vi kan bli frelst ved. Dette viser at i NT handler alt om navnet Jesus. Og når to eller tre skal samles er det i hans navn. (som ekskluderer alle andre navn)
PROFESSOR BRUNNERS BESØK I OSLO
Alf Kasborg, en markant forkynner først i pinsebevegelsen og deretter i DFEF, (frie venner) samt redaktør i bladet «Misjonæren», forteller om hva som skjedde da den sveitsiske teologiprofessor Emil Brunner, besøkte universitetet i Oslo. (Misjonæren, s.104-106, 1951). Kasborg kaller artikkelen sin om Brunners foredrag for «sprengstoff». Dr. Brunner ble regnet som en av pionerene i «dialektisk teologi» sammen med Dr. Karl Barth. Dette var en teologi som var i opposisjon til liberalteologien.
Dr. Brunners besøk i Oslo skapte oppstyr og kraftige reaksjoner ifølge Alf Kasborg. Dr. Brunner mente alle menighetsnavnene i kristenheten var inspirert av Babylons ånd som sa «la oss gjøre oss et navn», 1Mos.11:4. Foredraget til Brunner ble sett på som alt for radikalt. Under det han kalte «forvirringens opphør» ba Dr. Brunner kristne om å droppe alle andre navn enn navnet Jesus. Bare på denne måten kunne mann finne tilbake til urkristendommens sanne frie brorskap. Bare ved det kunne man komme tilbake til den opprinnelige kristendommen, ifølge Brunner.
Det har vært gjort mange forsøk på dette uten å lykkes. Derfor er nok en slik tanke nærmest umulig å praktisere. For mange kristne har knyttet sin identitet like mye til et lokale eller et kirkesamfunn som til Jesus. Men Kasborg, som kommenterer Dr. Brunners besøk, innrømmer mot slutten: «Ved nærmere overveielse vil man finne at alle menneskelige organisasjoner, samfunn, brorskaper, foreninger og andre er avhengig, med hensyn til deres eksistens, å ha deres eget særpregede navn. Hvis man stryker navnet vil vedkommende forening nødvendigvis oppløses.
– Bare et himmelsk og guddommelig samfunn kan eksistere i denne verden uten et menneskelig navn». Derfor har Jesus fra begynnelsen gitt oss navnet. «Der hvor to eller tre samles i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (så langt Kasborg i Misjonæren 1951, s.106). Når jeg har snakket med eldre i dagens menigheter mener de fleste at det tidligere var mye mer kamp menighetene imellom når det gjaldt å fiske medlemmer fra hverandres menighetslokaler.
DE SOM PÅ ETHVERT STED PÅKALLER JESU NAVN
Paulus bruker adressen når han skriver til menigheten i Korint. Brevet er også til de som på hvert sted påkaller Jesu navnet.
• 1 Kor 1:2 til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre:
Paulus ekskluderer navnet på alle de gode predikantene da for mye fokus på dem skapte splid i menigheten. Han refset også noen for at de holdt seg til Kristus i en sekterisk ånd, 1Kor.1:12-13.
Da «den frie bevegelse» brøt frem i Norge omkring 1890-1900 tallet var bevegelsens fremste talsmann Erik Andersen Nordkvelle. (Han som tok imot Barratt i 1907). Han var imot registrerte organiserte menigheter. Slik jeg har forstått historien om Nordkvelle var han også imot å kalle menighetene for menighet. De skulle kalles «forsamlinger». For ved betegnelsen «menighet» kunne man tenke «menige og offiserer» og på den måten skape en overklasse i forsamlingen. De skulle heller ikke kalles Karmel, Tabernaklet, Sion, Ebeneser, Salem, Filadelfia eller Betania fordi det kun var ett navn som var aktuelt når kristne samles. «De som på ethvert sted kaller på Jesu navn», 1Kor.1:2.
Derfor ble de frie venneflokkene og forsamlingene kalt etter adressen på lokalet. I Oslo kaltes flokken for Forsamlingen i Møllergaten 38, forkortet til M38. I dag kalles forsamlingen M40. I Drammen ble det Knoffsgt. I Bergen Skostredet 17. I Stavanger bare «Ledaal». Nordquelle var også imot registrering. For med registrering av medlemskap ville noen troende på ett sted som ikke var medlem være på utsiden. Mens de var inkludert i Guds forsamling på stedet når de påkalte Jesu navn. Det er ikke noe i Bibelen som heter på «luthersk grunn» eller «i Barratts ånd».
Jeg har merket meg at de kinesiske lærerne Watchman Nee og broder Lee hadde lignende tanker om den lokale menighet. Jeg var så heldig at jeg fikk ha noen bibeluker sammen med Lyder Engh på 80-tallet. En gang samtalte vi om hva som var det riktige navnet på Guds forsamling. Han hellet til «Kristi menighet» som var navnet på menigheten hvor han var pastor i Fredrikstad. Men han poengterte at han var ett med alle kristne som hadde Jesus i sitt hjerte uansett hvilken navn de ellers knyttet seg til. Men alle navnene utenom Jesus som dras inn frustrerer enheten innad og forvirrer utenforstående.
Nok om det. Hvordan skal vi komme inn gjennom portene? De skulle gå inn med lovprisning av navnet Jesus. Gå inn gjennom hans porter med takkesang, Salme 100:4. Har du tungt for å prise Herren Jesus? Hva er det da som hindrer deg om du ikke priser Gud? Er din Gud for liten? Og du selv for stor til å prise Gud? Det som er stort dyrker vi spontant. Hvordan reagerte jeg da Norge gjorde rent bort på ski i Vinter-OL? Og da de tok flere gull en resten av verden i Ski-VM 2021?
Det brøt fram spontan begeistring i meg, selv om dette kun ligger på et menneskelig plan. Skulle vi ikke meget mere spontant prise Herren? Tungsinn kommer fra vårt kjøtt. Herren må hjelpe oss sitt folk til å gjenoppdage storheten og det unike Jesu-navnet. Det representerer Guds natur. Det er intet mørke eller fordømmelse i Kristusnaturen i vår ånd. Men det er kjærlig korreksjon.
Jesus Kristus er naturen og kriteriene det nye skaperverket bedømmes etter. En sjel som er begynt reisen oppover vil erfare lovprisning og begeistring over Jesu verk. Sjelen er kommet til skritt tre. Den er ikke framme ennå. Men lovprisningen utløses. Jo mer fremtredende Jesu-navnet blir dess mer spontan blir lovprisningen.
Jeg har nevnt hvordan DFEF (frie venner) var inne på noe unikt. Men stiller spørsmål om forrige generasjons forkynnere forvaltet den arven slik at nye generasjoner fikk tak i det. Dagens unge «frie venner» fatter ikke forskjellen på Kristusforkynnelsen til Nordkvelle og dagens pinseforkynnelse. Dette skulle vært interessant å debattere videre, men dette er for stort for Facebook.