Vi studerer Salme 120-134 som kalles «sanger ved festreisene» i overskriften. De handler om Israels tre årlige festivaler nevnt i 3.Mos.23 hvor de foretok reiser opp til Jerusalem for å feire Herren. Vi har i NT ingen forordninger om slike reiser. Men NT viser oss i flere avsnitt at disse reisene var skygger av frelsen i Kristus. Vi foretar en åndelig reise gjennom bønn, tilbedelse og lovsang inn i den himmelske sfære, Heb.12:22. Et nøkkelord er dette: Den forstandige går livets vei oppover for å unngå dødsriket der nede, Ordspr.15:24.
Derfor taler Salme 120 ikke om fest, men nødvendigheten av et oppbrudd fra de fremmede bosteder som hindrer fest. De fleste av oss har sikkert erfart at «jeg må bryte opp». Vi skal derfor se på Salme 120:5-7 hvor sjelen oppdager at den er i feil miljø og må inn i noe nytt.
• Salme 120:5 Ve meg, som må leve som fremmed i Mesek, og bo ved Kedars telt.
MESEK, ET FREMMED LAND
Sangeren nevner nå hvordan han levde som fremmed i Mesek og bodde ved Kedars telt. Sjelen blir nå oppmerksom på at denne ondskap hun finner i seg selv er på samme nivå som Mesek og Kedar. Mesek var et område langt nord for løfteslandet. I Illustrert Bibelleksikon sies det at Mesek, (hebr. høy/lang) opprinnelig var av Noas sønn Jafet, 1.Mos.10:2. Men etterkommerne slo seg ned som fjellfolk i Kaukasus. Noen tolker Mesek som betyr «lang» til «forlenget reise». Noen er så langt borte at man aldri kommer i gang med reisen oppover. Jeg vet ikke om Herren tenkte det på den måten og ser ikke noe åndelig i dette annet enn at Mesek kan illustrere «et fremmed land». Her kan jeg ikke leve. Sangeren var i hvert fall fremmed der og måtte ut og inn i noe nytt.
HVA KEDAR KAN ILLUSTRERE
Kedar, (hebr. mørk/kraftig), var en del av Arabia , altså et område i syd-øst etter en av Ismaels sønner, 1Mos.25:13. Hvilket åndelig prinsipp ligger i Ismael? Jo, da Herren lovte Abraham en sønn, ble han utålmodig og fikk Ismael med Hagar. Han produserte selv verket. Ismael var derfor Abrahams eget verk. Det er interessant å se hvordan Paulus anvender dette med Ismael i Rom.9:6-9 og Gal.4:21-31.
Paulus taler i begge avsnittene om to Israel, det kjødelige Israel og Guds Israel. Det vantro Israel forkastet Kristus. Mens Guds Israel er Jesus, apostlene, de 3000 på pinsedag og mange tusen utover, Apg.21:20. Derfor har dette en profetisk side. Da Jesus kom foretok det troende Israel en reise oppover ut av det kjødelige Israel og ut av det jordiske Jerusalem som fokus til det himmelske Jerusalem, Gal.4:21-31.
Men dette har også en åndelig side for oss. Ismael illustrerer det kjødelige mennesket og vår reise ut av Adam inn i Kristus. Sangeren nevnte både Mesek og Kedar. Men han kunne ikke bokstavelig ha oppholdt på begge disse to områder samtidig de ligger hundrevis av mil fra hverandre på hver side av landet. Derfor er dette mest sannsynlig billedtale. Disse områder representerer verden med all sin ondskap som ligger på et nivå som er utenfor Kristus og den himmelske, guddommelige natur.
Sjelen er nå oppmerksom på at den verden av ondskap den har oppdaget inni seg, v.1-4, er ett med de omgivelser hun har levd i. Hun var så ett med omgivelsene at hun ikke oppdaget elendigheten inni seg. Ikke før Ånden vekket henne opp. Kanskje tror du at verden rundt deg er noe som ikke angår deg. Vær varsom. Husk at hvert menneske er en løgner og svikefull ifølge Paulus.
Hvert menneske har kapasitet til å være falsk dersom ikke Ånden har kontrollen. Da blir tungen som en verden av helvete, skrev Jakob. Den Hellige Ånd arbeider sterkt med å løfte kristne og menigheter ut av sumpen. Ja, men er vi ikke i himmelen med Kristus, sier du? Jo, vi er tilregnet Kristus og hans posisjon. Men vi erfarer det ikke dersom vi ikke får sumpen og en falsk tunge ut av våre liv. Vi kan ikke ha dette med til himmelen.
Dersom vi ikke innser vår situasjon vil våre tomme ord holde oss fast i «Mesek» og «Kedar». Det er en verden av falskhet, sjalusi, kritikk, sladder og annet ondt. Den som virkelig har erfart Åndens kall opplever at det stiger et nødrop opp til Herren om utfrielse. En bønn om et liv på et høyere plan. Her begynner reisen oppover.
Mesek og Kedar er det kjødelige sinn som er langt utenfor Kristusnaturen. Tro ikke at Kedar og Mesek blir annerledes ved at sjelen slår seg ned der. Sjelen må løftes ut av Mesek og Kedar og fylles av Kristuslivet fra Ånden. Hva tror du kommer ut av munnen da? Vi så det sist og jeg minner om det igjen da det er så nydelige ord:
• Salme 45:2 Mitt hjerte strømmer over, av gode ord, jeg sier. Du er den fagreste, blant mennesker, den fagreste. Min sang gjelder en konge.
Sjelen er på dette tidspunkt vekket opp for flere ting. Det er blitt oppmerksom på sin egen elendighet og synd. Den har innsett hvilke ødeleggelser dette fører til. Og ikke minst ser den nå at det er slik verdensmennesket og det kjødelige mennesket er. Det stiger opp et nødrop, og reisen oppover kan begynne.
HAR MITT SÅKORN NOEN FREMTID HER? v. 6-7.
Sangeren har oppdaget at sjelen bor i feil miljø. Den må vekk. Omgivelsene hater fred, mens sangeren er klar til fred. Mens omgivelsene er klare til krig. En forkynner sa til meg for noen uker siden: Vi skulle alle stille oss følgende spørsmål: Har mitt såkorn noen fremtid her?
• v.6-7 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred. Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de klare til krig.
Den frelste sjel har fått del i guddommelig natur. Dette er fredsfyrstens natur. Og denne finnes i den kristnes ånd. Jerusalem betyr fredens by. På samme måte som Israels barn måtte dra opp til Jerusalem for å feire og holde fest for Herren, løftes den kristne sjel nå ut av mørket i kjødet ved lammets blod og inn i Ånden hvor det himmelske er. Den er villig til å bryte opp fra disse krigerske omgivelsene.
LENGE NOK HAR MIN SJEL BODD…
Lenge nok… Sjelen er nå trøtt av uvirkelighet og hykleri. Den ønsker nå realiteter. Disse realitetene er i den kristnes hjerte/ånd hvor Jesus bor. Dette er fred helt igjennom. Så lenge sjelen prøver å ri på to hester samtidig er det borgerkrig i den troendes liv. Husk at det er et skille mellom det som er ovenfra fra det som er nedenfra, 1.Mos.1:7. Når sjelen bryter forbindelsen med kjødet løftes den i full forening med brudgommen i hennes ånd. Da er det full fred uansett ytre omstendigheter.
Da Jesus sendte ut de 12 med evangeliet om Guds rike i Matt.10 ga han dem beskjed om å bringe med seg freden til dem de møtte. Men dersom de møtte stengte hjerter skulle de ta meg seg freden og gå videre til neste by. Den samme forkynneren sa til meg ved en anledning. «Vi er ikke sendt til alle.»
BUDSKAPET KAN MØTE MOTSTAND
Dersom en tale ikke er formidling av Kristus inn i hjertene er det ikke noen kristen tale. Derfor skulle du være varsom med å blande verdslig visdom inn i budskapet. Noen griper til manipulasjon når Jesus ikke synes å være nok. Det kan jo hende at vi ikke formidlet Bibelens Jesus. For Bibelens Jesus rommer alt vi trenger til. Kolosserbrevet er et kampskrift mot å blande noen som helst form for filosofi eller verdslig visdom inn i budskapet. Det kommer av at det er et skille mellom det som er ovenfra fra det er jordisk og djevelsk.
Jeg møter noen ganger kristne og til og med forkynnere som tror at vi må ha Jesus pluss en rekke andre ting. Disse har ikke helt skjønt at korset har stengt butikken. Og på den andre siden er det ikke mange eller to ting i oppstandelsen. Der finnes kun den oppstandne med hode og lemmer. Slike argumenter er ofte ikke ondsinnede. De beror kun på lite forstand i hva Bibelen egentlig lærer om Jesus og hvem han virkelig er. Og også om Menighetens sanne karakter.
Galaterne ville ha Jesus pluss ett eller annet. Men Paulus sier at Jesus pluss noe er trelldom. En sjel som opplever Åndens dragende kraft på dette planet begynner å skjønne at Jesus Kristus er alt. Da begynner et liv i fest. Jesus Kristus er innholdet i alle Israels høytider. Dersom vi bringer andre ting inn ødelegger vi festen. Den forstandige går livets vei oppover.
KONKLUSJON PÅ SALME 120
Etter at jeg leste Salme 120 på nytt er jeg blitt bevisst dette. Livet er for kort til søke å så frøet blant de som ikke vil fred. Jeg vil heller ikke bevege meg blant folk hvor såkornet ikke har noen fremtid. Konklusjonen blir da. For å stige opp og reise inn i Herrens nærvær må man erkjenne at man ikke kan holde det gående i et kjødelig ødeleggende miljø.