MIN NARDUSSALVE GA SIN DUFT
Ved kongens bord 2, Høys.1:12
TONEN FRA HIMMELEN, del 15
• Høys.1:12 Så lenge kongen satt ved sitt bord, gav min nardussalve sin duft.
Vi så sist at kongen har satt seg ved bordet sitt. I de neste versene ser vi hva nærsamfunnet gjør med oss.
MIN NARDUSSALVE…
Det kan av og til være vanskelig å se hvem som taler i Høysangen. Her er det tydeligvis Sulamitt som taler fra v.12-14. Mens det virker som om det er kongen som taler i v.15-17.
La meg minne om settingen. Høysangen er en av Bibelens mest spesielle bøker. Den handler om Kong Salomos romanse og kjærlighetsforholdet til Sulamitt. Og jeg tror at Herren har plassert den i Bibelen for å vise oss noe om vår sjels forhold til Kong Jesus.
I dag skal vi stanse spesielt for setningen;
”så lenge kongen satt ved sitt bord, ga min nardussalve sin duft”.
Ordet «nardussalve» finnes tre ganger i norske bibler. En gang i i Høys.1:12 og to ganger i NT. Men det hebraiske ordet «nerd» finnes også i Høys.4:13-14. Nok om det, vi skal se på hvordan nardussalve er brukt i den norske Bibelen.
Vi så sist at et bord i bibelsk forstand representerer samfunn. Vi finner det i 1.Kor.10:20-21. Vi serveres hele tiden. Det er kun spørsmål om ved hvilket bord vi sitter. Paulus sier at vi ikke kan ha del både i Herrens bord og onde ånders bord. Jeg tror det betyr at alle sitter ved et eller annet bord. Alle tar til seg noe. Spørsmålet er kun dette: Hvilket bord spiser vi av?
Har du lagt merke til at det er lettere å ha samfunn når man sitter rundt bordet? Dersom du vil bli kjent med naboen er det lettere dersom du inviterer til en kopp kaffe. Når Herren inviterer oss til samfunn ber han oss til bords. Han ønsker at vi skal bli kjent med ham. Og han ønsker å servere oss fra bordet.
Bibelen viser oss at Guds plan er å åpenbare Kristus for våre åndelige øyne slik at vi ved synet av ham blir forvandlet. Hans plan er å danne os, forvandle oss slik at vi blir lik Jesus. Nærsamfunnet er Guds prosedyre. Hva vil dette gjøre med oss? I de resterende vers i Høys.1 ser vi flere virkninger som nærsamfunnet med Herren gjør med meg.
La oss først merke oss endringen fra Høys.1:3. Da var det kun kongen som duftet. Liflig er duften av dine salver. Og hans navn er en utgytt salve. Nå er han begynt å vinne skikkelse i henne. Hun snakker om «min nardussalve». Nå er det hun som dufter. Han har vært så mye sammen med ham at hun dufter som han.
Vi bringer alle en eller annen duft med oss. Jeg husker at en overivrig broder for noen år siden skrev i «De Frie venners» organ; Det Gode Budskap: ”Det bevegelsen trenger er mer svettelukt”. Han var tydelig frustrert. Han mente alle var for slappe.
Jeg ble oppringt av en annen frustrert broder som var blitt bestyrtet av innlegget: ”Hva synes du om det? Vel, det viktigste er hva Bibelen sier om det. I farten kom jeg ikke på så mange bibelvers om svette. Men det første slo ned i meg og jeg svarte: ”Svette” kom inn da Adam hadde falt. Han skulle ete sitt brød i sitt ansikts svette, 1.Mos.3:19. Det indikerer en annen duft ved bordet. Og jeg husket også på at de prestene som svettet ble diskvalifisert ved gudstjenesten i Esekiels tempel, Esek.44:18.
Svette er med andre ord ikke noe positivt. Det er nevnt i en negativ kontekst. Det synes for meg som om svette illustrerer de dufter som kommer av eget strev og loviskhet. Adam var den første som fikk høre om svette. Det er knyttet opp til å ha mat på bordet.
Og over alt hvor det ”adamittiske” mennesket råder blir det svettelukt. Det er helt andre dufter kristne bevegelser trenger. En helt annen aroma. Hva skaper himmelduft i blant oss? Hva leste vi? Les verset på nytt:
Så lenge kongen satt ved sitt bord, gav min nardussalve sin duft.
Merk deg at det er kongens nærvær som skaper duftene i henne. Det er med andre ord samfunnet rundt bordet som skaper den sanne duften. Når vi erfarer Kristus ved bordet blir han den iboende Kristus. Det er dette som ligger i uttrykket ”gav min nardussalve sin duft”. Det skjer noe med meg. Jeg får en ny aroma over mitt hjerte. I noen engelske Bibler brukes parfyme. Duften er Kristus selv. Duften er Kristuslivet i våre hjerter. Det går tydelig frem av NT.
MEGET KOSTBAR NARDUS-SALVE GIR SIN DUFT
Men hva er nardus-salve? Det er ikke brukt mange andre steder i Bibelen, men det er tydelig i forbindelse med tilbedelse de to stedene jeg finner. Det er noe usikkert om disse to vers beskriver to forskjellige begivenheter eller én. Begge fant sted i Betania. Og begge synes å være omtrent samtidig.
• Mark 14:3 Han var nå i Betania, i Simon den spedalskes hus. Og mens han satt til bords der, kom en kvinne som hadde en alabastkrukke med ekte, meget kostbar nardussalve. Hun brøt i stykker alabastkrukken og helte salven ut over hans hode.
• Joh 12:3 Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft.
I Markus sies det at dette fant sted i Simon den spedalskes hus. Mens enkelte tenker at dette fant sted i hjemmet til Marta, Maria og Lasarus ut fra Joh.12. Det som også er forskjellig er at i Markus sies det å være en kvinne, mens Johannes sier at det var Maria. Og i Markus ble nardussalven utøst over hodet, mens Maria salvet føttene i Johannes.
Men disse forskjellene er ikke avgjørende. Det sies bare at Lasarus bodde i Betania, ikke at dette fant sted i hans hus. Og de resterende versene kan utfylle hverandre. Men det viktige er ikke om det var samme begivenhet eller ikke. Men at det begge steder tales om respons fra hjertet. Da de åpnet alabasterkrukken ble huset fylt av salvens duft. Uttrykket «huset ble fylt av salvens duft» er nydelig. Og det er kun de som har erfart dette som kan forstå hva det tales om.
Det nevnes i begge avsnittene at det var «meget kostbar nardussalve». Det indikerer at det mest kostelige for Gud ikke er hva vi presterer, men at vi bringer Jesus med oss overalt. At Herren får se den kostelige duften fra hjerter fylt av Jesus. Merk også at det begge steder tales om «meget kostbar nardussalve». Dette illustrerer at det som er kostelig for Gud er å se hva han selv har produsert i oss. Og ikke prestasjonskristendom som bringer helt andre dufter.
BRINGE JESUS-AROMAEN OVERALT
• 2Kor.2:14-16 Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. 15 For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. 16 For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?
Det sies her at kunnskapen vi får av ham gjennom samfunnet omskapes til duft. Har du tid aldri tid til å være sammen med Herren? Må du alltid stresse? Jeg har møtt mange kristne som er utslitte av å ”tjene” Herren. Men det er en fatal misforståelse. I det kristne livet kommer alt i fra ham. Når vi er i samfunn med kongen kommer duften. Vi skulle ikke stresse. Bare VÆRE SAMMEN MED JESUS og dufte.
Salme 23 sier at vi er i en åndelig kamp. Og vi så at Herren dekker bord for oss like foran våre fienders øyne. Motstanderen blir frustrert når han ser at vi har fest med Jesus. Våre våpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud.
Her sier David hvordan det på bordet sjokkerer fienden. Fienden tar kampen veldig alvorlig. Når han ser på Guds folk blir han forundret over at de sitter til bords. De har fest midt i striden. Og det som serveres på bordet beseirer ham. Det er samfunnet med Jesus som er hemmeligheten. Vi skulle aldri kjempe i egen kraft da dette ikke er vår sak. Samfunnet med Jesus er nøkkelen da JESUS ER ALT.